Kjell Myhrvold var tidlig ute med å samle på joggesko. Han har slitt ut flere par enn de fleste!

Nordmarkstravern - et løp å bli glad i

 I 1991 skrev  Kjell J. Myhrvold denne lystige historien i Maratonklubbens blad Kondis (han ble noen år senere formann i Maratonklubben).

Jeg skal for siste gang på en stund ta dere med på langtur sett med subjektive øyne. Det har vært et forsøk på en litt annen innfallsvinkel til en idrett som i sin natur er meget ensom, men hvor det er  behov for flotte miljøer. Mitt miljø er 15 veteranter i alderen 45-53 år.

Nordmarkstraver´n er et løp for spesielt interesserte. Den må tas for det det er; et 30 km langt blodslit på underlag som delvis ikke kan beskirves. Det må oppleves! Men godtar man først løpet på disse premisser, ligger en opplevelse og venter. De siste årene har arrangøren satt opp busser fra Sognsvann (mål) til Stryken (start). Et utmerket tiltak og vel verdt den 50-lappen turen koster. Etter 40 minutters bussing gjennom Nittedal kommer vi til et nærmest uttørket Harestuvann som bokstavelig talt vannsmekter etter den tørre sommeren. Akkurat det ville værgudene rette opp i dag.

Balsamering
Jeg rekker såvidt å etteranmelde meg før det begynner å dryppe. Vi søker ly i et gammelt skjul sammen med noen pedal-Antoner fra Rye og smører våre velproporsjonerte kropper inn med Tiger-balsam.

Jo mere vi er sammen...
Klasse 40-44 og 45-49 starter sammen. Vi er på plass med en 10-12 mann, inkludert gamlingene i 50-årsklassen, som starter 10 minutter senere. Noen sliter med motvillig kropp og lav moral etter Oslo-maraton og gir binna sjokk ved å innta høvdingsetet til søndags-frokosten. Tor derimot, celebrerer pers´en fra Oslo på Kreta, hvorfra vi mottar obscøne postkort. Fem av femtiårsgutta har til nå underskredet 3-timersgrensa i år. At alle i 45-49 år gjør det, er en selvfølge!

Starten
Klokken 10.45 legger vi i vei. Farten er stor, for det gjelder å få en god posisjon på stien som begynner allerede etter 20 meter. 4-5 mann fra 40-års klassen med Alf Hansen og Bjørn Lauglo i spissen, tar med seg Svein Nordli fra 45-49 år og får en luke med én gang.
Etter 2 km sti, som fremdeles er løpbar, kommer vi ut på skogsbilvei. Jeg rekker å se at merket passeres på 8 min blank. Nordli og co er allerede borte og jeg ser ham ikke igjen før etter målgang. Regnet øser nå ned!

Jack i farta
Det stiger jevnt. De første 15 km er stor sett bare oppover. Henrik Wroldsen og Trond Lønseth kommer opp og går forbi. Jeg er fin i beina og hekter på. Snart kommer også Jack Waitz opp. Vi fire løper inn et par mann og jeg lurer litt på om dette går for fort. Likevel rykker Jack når stigningen tiltar ved 4 km og er borte for godt. Han ble til slutt 4. mann på 2.05.29, men ga etterpå klart uttrykk for at han følte seg bortkommen i terrenget. 5 km passeres på 19.54

Trofaste Henrik
Så kommer en jeg har kjempet med før, Knut Erichsen. I Fjellmaraton slo jeg han med 2 sekunder uten at det ser ut til å ha gitt han komplekser. Han går rett forbi og tar med seg Lønseth. Dermed er det «business es usual», Henrik og jeg! Vi ligger på 4. og 5. plass. Henrik virker som alltid energisk og smårykker hele tiden. Halvminuttet bak kommer Arild med Winger’n på hæla

Winger’n på skautur
Etter en halv time drar løypa ned på sti igjen. Her er det lettere å holde Henrik. Det er ulendt, mørkt og såpe-glatt. Det gir fordeler til de av oss som enda greier seg uten monokkel og hvit stokk.
Bak skjer det saker og ting. Winger’n trår på ei rot og tryner. Han tor han bare har tråkka over og fortsetter trass i hevelse og smerter. Så snubler han i en stubbe og tar telling for godt. Han krabber videre mens løpere som kommer bakfra tar med seg bskjed fram til matstasjonen på Trehjørningen. Resultat: to brudd i foten, gipsing på Legevakta og 4 uker i sofa’n. Man gjør mye for å posisjonere seg til Akevitt-sesongen!

Kø-problem
Vi løper inn i mange foranstartende. For å komme forbi tas det store sjanser. De forbiløpte hjelper oss og tar det sporty. Ved Trehjørningen tar vi igjen Erichsen. Han hadde en tung periode forteller han i badstua etterpå, så når vi kommer opp på skogsveien før Gørja, løper vi likegodt fra han. Henrik rykker også, og jeg må gi han over 20 meter. Så starter moroa!

Gørjahøgda
Vi skal opp tråkket til Gørjahøgda! Det sjeldne skjer at jeg løper inn Henrik oppover. De vi tar igjen fra pulja foran går. På de verste stedene kan jeg gå skigang uten å tape terreng til Henrik som løper. På toppen står 15 km merket. Anvendt tid: 1.08. 100 m stigning bare på siste kilometer’n.

Henrik gjør mye rart.
Nå skal vi nedover og jeg ser etter et egnet sted å passere Henrik. Jeg er nærmest forpliktet til det. Men Henrik har det til felles med bror til Aukrust at han gjør så mye rart! Nå er det ingen brønn på Gørjahøgda, derimot stein. Henrik snubler i en av dem passer på buklande på kneet til en annen. Kutt og blod, men pytt! Henrik løper videre, dog ikke uten sår på såvel kropp som sjel. Han blir forsiktigere nå som løypa detter ned til Liggeren. Her består sporet av meterlangt gress som løperne foran har lagt ned. I regnet har det blitt rene sklia!

Erichsen kommer
Jeg hører det ropes på løype litt bak og snur meg tidsnok til å se Erichsen kopiere Henrik i det han passerer ham. Han er mer kresen med landingsplass og ikke lenge etter er han bak meg. Jeg løper tilside i tilfellet det skulle være noe smittsomt og blir kraftig fraløpt utofr. Det er tydelig at Erichsen, som løper for Oslo Veivesen, føler seg hjemme her i uframkommeligheten. Naturlig nok. Det er siste gang jer ser noen i klassen min underveis. Jeg er ganske så ensom på matstasjonen etter 18 km.

Oppover... oppover...
Vi har fått slappe av på vei noen kilometer når arrangerøen igjen jager oss til skogs. Opp mot Kamphaugåsen begynner beina å signalisere at det snart må være nok motbakkeløping. 20km-merket står i en av de verste motene. Tid 1.30.50, hva nå det er verdt. Underlaget er brukbart her oppe i høyden; liten skogssti med mye stein og kraftig kupert.

I gjørme til knes
Nedover igjen mot Skjersjøen går det fort på en gammel kjerrevei. Jeg får ei grein i øyet, passer på å tråkke over, men smertene forsvinner fort igjen.
Så litt på vei langs Skjersjøen ned til dammen. Men vi får ikke lov til å løpe veien mot Hammeren. Nei, ned i sørpa igjen! To ganger feilvurderer jeg når jeg skal løpe forbi og havner i gjørmehøl til knes. Jeg er heldig som får med meg skoa opp! Ved Nordseter er siste matstasjon. Som ved de to foregående unner jeg meg et halv glass XL1 og får høre at jeg er 2 minutter bak Svein Nordli. 25 km passeres på 1.52. Jeg synes jeg har hatt en god dag og er overrasket over at Svein holder seg så bra. Jeg trodde den harde åpningen skulle straffe seg. Du har vel ikke trent, Svein?

Ankerveien
Så er det bare Ankerveien inn til Sogn. Men Ankerveien har aldri vært BARE hverken i Maridalsløpet eller Nordmarkstraver’n. Kamelpuklene går på fast underlag og humøret er bra. 100 meter før mål ser jeg Trond Lønseth rett foran meg. Han har gjennomgått en merkbar forandring i løpesettet siden jeg så han sprette oppover til Trehjørningen. I mål er han 4 sekunder foran meg. Det er godt å se at det er mennesker man konkurrerer med.

Erichsen vant
Etter målpassering snakker meg med Svein Nordli som forteller at Erichsen tok ham igjen ved Svartkulp, vel en kilometer før mål. Ut fra egen innsats synes jeg begge har gjort et kjempeløp. Det var tydelig at gutta behersket terrenget. Det skilte vel 2 minutter mellom Erichsen 2.05.53 og meg på 4. med 2.08.10. Henrik kom inn på 2.13.04 med skjev forstilling og skranglete kne. Han tok revansje i Drammen 2 uker senere.

Totalseier til Ulf Rødvik
Ulf Rødvik, Vidar, vant totalt på 1.50.02, noe arrangøren brukte lang tid på å finne ut av! Det var 2 minuter foran nr 2, fjorårsvinner Øyvind Mobakken fra Ullensaker/Sørum. En kjempeprestasjon av Ulf under de rådende forhold! Mobakken ble forøvrig vinner av klasse 20-29 år. Ulf Rødvik løper i 30-34 år.
Beste jente var Ragnhild Amlie, Røa på fine 2.20.44 foran Ine Wigernæs, OSI, 2.22.59. SIstnevnte så absolutt sin mors datter! Løyperekordene har Peder Arne Sylte fra 1977 på 1.44.05 og Sigrid Renna fra 1989 på 2.04.44
I 50-års klassen vant Per Slungaard på 2.07.37 foran «mine gutter» Egil Mhre, per Derbakk, Oddvar Aller godt og Reidar Hansen på 7. Særdeles godkjent, gutter!

Kurt står ikke Stille
Hvem husker ikke dansken som gikk på skøyter og så vidt jeg husker satte verdensrekord på 3000m. Han fullførte sin 15. travermed sin 11. klasseseier!
Jeg begynte så smått å jogge i 1978 og deltok i traver’n i 1980. Opp Gørjahøgda ble jeg tatt igjen av Kurt Stille som startet 10 min etter meg. Jeg er alvorlig når jeg sier at måten han løp oppover på sjokkerte meg så mye at jeg nesten sluttet å løpe for godt! I år tok han altså klasseseier med 13 minutters margin på 2.15.39 i klsse 55-59.

The Grand Old Men
Hans Rostad løp som alltid glimrende og vant klasse 60-64 år på 2.27.32, nesten en halv time før nr 2. Så vidt jeg kunne se løp han Drammensmaraton 2 uker senere på under 3 timer! La meg i samme slegen ta med at Rostad 14 dager i forveien løp Oslo maraton på 3.05. Hatten av!
Klasse 64-69 ble toppet av Kristian Skarsvåg, Gjerdrum og Andres Bergo, Koll på 2.34.1 henholdsvis 2.39.52. Fremragende! Og til slutt: i klasse over 70 år, skikongen Ola Ness, Sørkedalen. Tid 2.39.00!! Disse gutta bør få oss andre til å slutte å snakke om alder. Man kan være pensjonist og toppidrettsmann på samme tid. En stor takk til dere som viser vei!

Arrangement
Det er ikke mye å utsette på arrangementet til Koll. års klasser og 10% premiering er bra! Det er slik vi vil ha det! Merk dere det, arrangører! Transport og garderobeforhold fungerte godt. Varm dusj og 10 minutter i badstua er vi ikke bortskjemte med. Rask resultatservice og rimelig rask premieutdeling. Krus med traseen påtegnet, til alle. Løypa må man bare ta som den er! Det er den som er Traver’n. Regnværet gjorde den ekstra tøff i år. 2-3 mann ankom sivilisasjonen pr ambulanse. Egentlige påfallende lite når man tar føret og rekorddeltagelsen på 559 i betraktning. En økning på 25% fra året før.

La terrenget bestemme kartet
Noe må jeg sette fingeren på. Løyepprofilen på innbydelsen er gal. 15km-merket sto på toppen av Gørjahøgda, mens profilen viser Gørjahøgda på vel 17 km. Den viser også at løypa er på 30 km, mens den ikke kan være mer enn snaue 29 km. Jeg vil også foreslå at løypekartet tegnes slik at det kommer fram hvor løypa går på vei og hvor den går på sti. Dette er service overfor løperne som ikke koster noe.
Jeg ville dessuten hatt løpet på våren, ikke inneklemt mellom Oslo og Drammen maraton.

Bort med røde bånd
1/3 av alle menn er fargeblinde. Det  å merke ei løype i skogen er for meg som å merke den med kongler. Bruk gule bånd både sommer og vinter!
Helt riktig å la mosjonistene starte sist! Forbiløpning i denne traseen er risikofyllt og slitsomt for begge involverte. Men som sagt, jeg opplevde ingen gnisninger!

Ketil er med
Resultatlista, som jeg mottok 10 dager etter løpet, er meget fyldig. Her går det fram at løpets «far» Ketil Moen, sammen med 5 andre har fullført samtlige 19 ganger. Det kaller jeg ekte masochisme. Ketil løp på 2.55.21 og ble nr 13 i klase 55-59. Gadd vite om du av og til underveis angret på at du for 20 år siden på død og liv skulle finne den jævligste måten å komme deg fra Stryken til Sogn på, Ketil?

Veterandominans
Godt over halvparten av de startende løp i veteranklassene. Det burde derfor også vært satt opp en 5-manns pokal til beste veteranlag (over 40 år) Klart største klasse var som seg hør og brø 45-49 år, med 82 fullførte. Beste 5-mannslag var forøvrig Høybråten og Stovner foran Kjelsås og Stovnerkameratene. Høybråten og Stovner hadde også beste (og eneste?) tre-kvinners lag!
NB! Winger’n ba meg få med at eventuelle oppmuntringer kan sendes via redaksjonen. Husk å merke med «Forsiktig! Glass!»
God tur!
Kjell J. Myhrvold